Det hele begynte på midten av 1960-tallet i skolegården i Laksevåg. Diskusjonen var ikke original, men likevel heftig: Liker du Stones eller Beatles?
For et spørsmål? To geniale band, men vi måtte velge side. Det var rett og slett ikke mulig å like begge, for på den tida trodde vi de var fiender, bitre sådanne. Den ene gruppa vaska og pynta seg hver morgen, den andre sov ut en eller annen rus og krøp inn i filler av klær om kvelden. Trodde vi.
Det var effektive PR-folk som fikk oss til å være overbevist om at det ikke var mulig å ha et godt forhold til både Betales og Stones. I dag vet vi at bandmedlemmene var gode venner, delte på det meste av både lovlige og mindre lovlige produkter. Stones fikk til og med «I Wanna Be Your Man» av Betales og ga den ut i november 1963. Bare et par uker etter kom betales med sin versjon, selvsagt ikke av samme kvalitet😊
Så i snart 60 år (er det mulig?) har jeg digga Stones – og gjør det fortsatt. Disse linjene skrives i kjølvannet av Hackney Diamonds, en LP så overbevisende at den tåler sammenligning med «de fire store» Beggars Banquet , Let It Bleed, Sticky Fingers og Exile On Main St.. Det sier alt.
Min første konsert var i Gøteborg i 1982 og siden har det blitt 85 til. Den foreløpig siste i Waldbühne i Berlin, 3. august 2022. Her fikk vi høre drivende versjoner av Rocks off, Fool to Cry, Ghost Town, You Got The Silver og Paint It Black, for å nevne noen.
Min beste konsertopplevelse: Ikke lett å svare på, men her er et forsøk: 2003 Cirkus i Stockholm. Vi var bare 1800 heldige som fikk plass og aldri, aldri kommer vi til å glemme Mick Jaggers innlevelse under framføringa av Thats How Strong My love Is.
2006 Copacabana Rio de Janeiro. En million, tre hundretusen tilskuere! Denne gratiskonserten er og forblir historisk. Det samme må sies om 2016 Havana Cuba, også gratiskonsert. 500 000 til stede. Det som gjorde det største inntrykket her var gleden publikum utstrålte. Stones, her, er det mulig? Ja, det var mulig. For et entusiastisk publikum.
Selvsagt en rekke andre, store konsertopplevelser, men det får bli til en annen gang.
Jeg har hatt gleden av å hilse på medlemmene av Stones både på Valle Hovin i Oslo og i Brüssel hvor jeg intervjua Ronnie Wood og Mick Jagger for NRK. Trivelige karer, som jeg håper å se igjen på en arena om ikke så lenge
Hva så med diskusjonen i skolegården? Selvsagt kunne ingen gi seg. Frontene var for steile. Men som regel avsluttet vi ordskiftet med et smil, slo hverandre på skuldrene og sa: Her blir vi ikke enige, men The Pussycats fra Tromsø kan vi alle like!
Sprache